En fotballmamma på søndagstur

 

Når det er hjemmekamp i Vouliagmeni sniker jeg meg ofte bort fra tribunelivet for å gå en tur eller få meg en dukkert. Den første søndagen i november fremsto som en strålende sensommerdag, og det ble en fin turopplevelse både langs stranden og litt opp i høyden.

 

 

 

 

 

 

 

Øverst på en liten kolle, med vakker utsikt over Voula og Vouliagmeni, finnes et minnesmerke over falne soldater i 2. verdenskrig.

 

 

 

 

Mens jeg satt der oppe på toppen og filosoferte over livet og nøt utsikten over fjell og sjø, fotballbane og boligområder, kom en ung mann i bar overkropp joggende opp stien. Han hilste kalimera – god morgen – og stilte seg andektig opp foran krigsmonumentet. Så la han fra seg en bukett av fresia, beaugainvilla og olivenblader på marmorplattingen. ”Jeg kommer hit og ser til gutta, og har med blomster til dem”, sa han, og fortalte at han selv var elitesoldat. ”Jeg kommer hit og filosoferer, jeg”, sa jeg. ”Velsigne deg”, sa han, før han løp av gårde igjen. Et kort, men sterkt møte på allehelgenssøndag.